tirsdag 10. februar 2015

Et mesterskap med en stor nedtur og en like stor opptur - U23VM Almaty, Kasakhstan 2015

U23VM har vært mitt store mål denne sesongen og da spesielt sprint klassisk, men i år var det også et mål om å få gå alle distansene. Årets verdensmesterskap ble arrangert i Almaty på en skistadion som var helt ny og med veldig lite snø. Løypene og profilene var veldig bra, snøen og mengden grus og stein i løypa var desverre mindre bra. Men de klarte å arrangere et veldig bra mesterskap tross at mange fikk noen nye grussliper under skiene.

Et mesterskap jeg aldri kommer til å glemme
Stadion i Alamty med hoppbakke og langrennsløyper side ved side


Tirsdag 3 februar - Klassisk sprint
Ettersom sprinten var mitt absolutt store mål og jeg hadde prestert bra i klassisk sprint før i år var forventingene til meg selv veldig høye. Løypeprofilen var tøff, men jeg likte den. Jeg hadde fått nye ski fra Madshus like før mesterskapet og disse var veldig bra. Så alt lå til rette for å gå en bra sprint. Jeg går min beste prolog noen sinne og blir nummer 4, kun 1,5sek bak vinne. Jeg får veldig troa på at dette skal bli min dag, men så kommer kvarten og jeg tror jeg skal cruise gjennom.. Dette skjer ikke, jeg må virkelig bite tenna sammen oppover siste bakken og klarer akkurat å slenge frem foten så jeg blir nummer 2 i heatet. Det var på håret og jeg begynner å tvile litt på meg selv. I semifinalen får jeg en dårlig start og blir liggende bak i feltet. Når den siste bakken kommer prøver jeg å bite meg fast, men mangler den siste lille gutsen til å gå i kjellern. Jeg blir 4 i heatet og håper tiden er god nok som lucky looser. Det er den ikke og jeg ryker 3 året på rad i semi og blir nummer 7. Verden raser sammen! Jeg har aldri vært så skuffa i hele mitt liv og tårene bare renner. Ingen ting trøster. Dette skulle være min distanse, målet var medalje, nå måtte jeg stå å se på de andre kjempe om dem.. Grusomt!!
Det tok laaang tid før jeg kom over nederlaget. Jeg prøvde å holde humøret oppe når jeg var rundt andre, men når jeg var alene kom tankene og skuffelsen. Jeg hadde mest lyst til å dra hjem sammen med de andre sprinterene, men jeg var klar for de neste distansene så jeg prøvde å se fremover, selv om det var veldig vanskelig! Heldigvis hadde jeg mange støttespillere på hjemmebane. Spesielt var min kjære Stian en viktig samtalepartner sammen med Hilde Landheim, mamma og pappa. De fikk meg tilbake på rett kurs og ba meg tenke fremover og at det som har skjedd har skjedd.

Gikk min beste prolog noen sinne og fikk gå med startnummer 4
Mange svinger med høy fart i sprintløypa
Lite snø og løypene lå i et grustak, her bilde fra siste langbakken i sprintløypa
Onsdag 4 februar - Hviledag
Dagen i dag ble brukt til å komme seg over skuffelsen fra i går, teste skøyteski og begynne å forbrede seg mot morgendagens 10km skøyting. En lat morgen og en rolig skitur på stadion i løypene la jeg meg på puta den kvelden med en god følelse. Hvordan jeg hadde klart å nullstille vet jeg ikke, men jeg lå faktisk og drømte om at jeg kom til å gå fort i morgen og kanskje kjempe om medlaje. Jeg prøvde hele tiden å slå tanken fra meg ettersom jeg ikke har gått noen distanser i U23VM før og egentlig ikke liker skøyting noe særlig. Tilslutt sovnet jeg etter mye tanker og grubling på morgendagens løp.
Anne Kjersti og meg ute å går gjennom løypene
Torsdag 5 februar - 10km skøyting (EN MERKEDAG!)
Jeg våknet med et uvanlig godt humør. Dette tror jeg smittet litt på de andre jentene, for hele bussturen bort til stadion var det god stemning i bussen. Både skitest og oppvarming gikk bra, jeg gjorde ikke noe annerledes enn jeg pleier og gikk til start med senka skuldere. Målet var å gå like bra løp som det jeg gjorde på KM og NM de to helgene før, da måtte jeg være fornøyd uansett resultat. Målet var topp 10 og en drøm å bli topp 6 slik at man kunne få premie.
Jeg gikk ut akkurat slik jeg hadde planlagt, holde igjen litt i starten og øke utover. Vi hadde fått noen tips fra juniorguttene som hadde gått samme distanse dagen før, om at det var smart å holde litt igjen i starten for å ha litt å gå på på slutten. Jeg skjønte at jeg hadde åpnet i roligste laget når jeg kom til Brit og det eneste hun sa var at jeg ikke skulle stampe på skiene, men begynne å gli på hver ski, ikke noe mer. Jeg merket utover på første runden at jeg begynte å ta innpå løperen forran meg og på første sekundering etter 3km lå jeg på 3 plass, 6 sek fra pallen. Jeg startet ganske tidlig og hadde hele 12 løpere bak meg, så jeg viste at de beste kom bak meg. Jeg prøvde å ikke bry meg så mye om sekunderingene, men gå mitt eget løp. Ut på andrerunden forstår jeg at jeg har gått bra midtveis og bare må stå på til mål. Jeg klarer å presse meg bra og holde teknikken selv om jeg begynner å bli sliten. Jeg får aldri noen sekunderinger bakover, men får bedkjed om at jeg ligger som nummer 2, 4 sekunder bak ei fra Rusland på 7km. Jeg gir alt jeg har de siste kilometerene og føler jeg virkelig kan trøkke til. I siste slake bakken før stadion står Sjur Ole og det er nok en sekundering jeg aldri kommer til å glemme. "Barbro, BARbro, BARBRooo, BARBROOOO!!! Dette står om GULL, nå må du stå på helt inn!" Husker faktisk at jeg fikk frysninger når han ropte det og får en energi det ga. Jeg har nok aldri gått så langt i kjellern som det jeg gjorde i dobbeldans oppover den slake bakken. Inn på stadion og opp oppløpet, kastet meg over målstreken og ble liggende lenge. Jeg husker jeg lå der for å høre hva speakeren sa, men han snakket bare kasakhstansk og det skjønte jeg ikke noe av. Spørsmålet var om jeg hadde gått i mål som leder eller var bak russern som hadde ledet på meg hele veien. Jeg kommer meg omsider på beina igjen og da står Are, legen, og roper at jeg leder. Jeg vet ikke helt hva jeg skal føle eller gjøre, for jeg vet at det kommer 12 antatt bedre løpere bakfra.
Are geleider meg bort til sekken med skiftetøyet og sier at jeg har gått en kanon løp, men at han ikke aner hva det rekker til. På stadion var det en liten storskjerm som sto vendt mot sola så man nesten ikke så hva den viste. Det eneste vi så var navnet mitt og navnet til neste løper på tur mot mål, ikke tiden. Men når løperen var i mål fikk de enten rødt eller grønt lys rundt der tiden antakelig skulle stå og en etter en lyste det rødt. Mens jeg skiftet fulgte jeg nysgjerrig og håpefult med, når det kun var 5 stykk igjen og jeg fortsatt ledet forsto jeg at jeg dårligst kunne bli nummer 6. Pulsen og nervene steg ennå mer når også de 3 neste fikk rødt lys, nå var det dårligst bronse. Så kommer nummer 41 inn på stadion, hun hadde altså tatt igjen 40. Jeg skjønte at nå står det faktisk om gullet!! Enten går det til nummer 41 eller meg. Hun runder hesteskoen og går oppover oppløpet. Vi ser ingen ting på storskjermen. Hun passerer målstreken. Hjertet mitt stopper. Grønt eller rødt lys?
RØDT. Rødt? Ser jeg riktig er det rødt? Hun fikk rødt. HUN FIKK RØDT! Navnet mitt står øverst. Med et 1 tall forran seg. Alt blir tomt og stille. Før plutselig Anne Kjersti Kalvå snur seg og spør: "Vant du?" og jeg klarer å få ut et "Ja, gjorde jeg ikke det da?" Hun slenger seg rundt halsen min og gratulerer, samme gjør legen og Berit. En vanvittig følelse. Tårene presser på og jeg blir rett og slett helt satt ut. Dette hadde jeg aaaaldri trodd i hele mitt liv. Utrolig kult og en ubeskrivelig følelse innvendig. Mange gratulasjoner fra andre konkurrenter, intervjuer, blomstersermoni og en foss av følelser. Etter en del styr kommer jeg meg tilslutt bort i smørebuene der nye gratulasjoner og klemmer venter. Tilslutt får jeg på meg joggeskoene og headsettet setter på musikken og løper. Da samler tankene seg og jeg flyr bortover. Frysningene kommer: "Jeg er søren klype verdensmester! På 10km skøyting!!! Hvem hadde vel trodd det?" Akkurat den løpeturen der unner jeg ganske mange å oppleve, bedre 15min i løpet av livet tror jeg man skal lete lenge etter.

Underveis i løpet
Blomstersermoni
Overrasket og veeeldig fornøyd kort tid etter at gullet var et faktum
Mange intervjuer og gratulasoner etter målgang
Resultatlista
Så bar det tilbake på hotellet og en del telefoner til de hjemme. På kvelden ventet medaljesermoni nede i sentrum. Jeg har jo vunnet 8 gull i junior VM i ski-o og rulleski, så jeg vet hvordan det er å stå på en scene, få medaljen rundt halsen og høre nasjonalsangen. Men dette var veldig ekstra spesielt. Både fordi jeg nådde et mål jeg har hatt i mange år, bli verdensmester i langrenn som er en så stor idrett og klare det på en distanse ingen hadde trodd jeg skulle klare det på. Det var stort og jeg var veldig stolt.
Topp 6 på 10km skøyting U23VM Almaty 2015
En stk veeeldig glad jente!
Fredag 6 februar - Hviledag
Det tok veeeldig lang tid før jeg sovnet i går. Mange tanker og følelser i hodet gjorde at det å sove var vanskelig. Derfor sov jeg ganske lenge og tok meg en kort treningsøkt ettersom jeg ikke rakk noen rest økt i går og vi ikke fikk trent før langt utpå dag. 15min sykkel og 15min løp ble fasiten. Det ble en kort tur bort til stadion også for å teste litt klassisk ski og klassisk delen til skiathlon. En litt rar dag egentlig, kroppen var ganske sliten etter gårsdagen, men hodet og humøret var veldig bra!

Testing av ski
 Lørdag 7 februar - 15km skiathlon
Etter seieren på 10km kom jeg ikke lenger unna at jeg var en av favourittene på denne distansen, selv om jeg prøvde å skyve det litt bort selv. Jeg har aldri gått fort på skiathlon. Jeg har aldri fått helt til det med å bytte ski og distansen har vært litt for lang. Denne dagen sto jeg faktisk på startstrek med en tanke om at hvis jeg hang bra med på klassisk delen så kunne det skje store ting på skøytedelen, den tanken har jeg vel aldri hatt ettersom jeg alltid har vært best i klassisk. Jeg kommer meg fort frem i feltet etter litt dårlig startposisjon. Syntes jeg går kontrollert første runde, men får smake åpningen litt utover i klassisk delen. Heldigvis våkner jeg litt på slutten og bytter ski som nummer 3, da har Nathalie Von Sibentahl fått en liten luke. Denne luken klarer vi som kommer bak aldri å tette og jeg bestemmer meg fort for at her går jeg for medalje. De andre jentene er ikke så villige til å dra så da får jeg dra i mitt eget tempo og får løpet akkurat dit jeg vil ha det. Ut på andre runden av de to rundene på skøytedelen begynner de å støte på meg, men jeg støter bare tilbake å får fortsette og ligge i tet. Kun det siste og kanskje mest avgjørede bakken og rykket er jeg så sliten at to italienere spretter forbi. Jeg prøver å bite tennene sammen og kommer meg opp i rygg. Opp den siste slake bakken før stadion er jeg i ryggen deres, men de ligger side ved side og bruker hele løypa. De går veldig fort og jeg må slippe en meter, men jeg går ned i kjelleren og finner noen krefter jeg ikke viste jeg hadde. Plutselig tar jeg igjen den ene meteren jeg har sluppet og kjenner at jeg har høyere fart en dem. Så jeg ser ingen annen løsning enn å smette mellom dem. Jeg tror begge italienerene blir veldig overrasket at jeg kommer mellom og snur seg bare mot meg. Når de skjønnner at det er meg og ikke hverandre girer de om, men da er jeg allerede forbi og ligger først av oss inn på stadion. Når jeg snur meg på oppløpet og ser de er et stykke bak kruser jeg over mållinja til sølv. Nok en dag jeg klarer å gå ned i kjellern for å hente krefter jeg egentlig ikke har. En deilig følelse og klare det igjen. I ettertid angrer jeg litt på at vi ikke prøvde å gå etter sveitseren som vant, men jeg er veeeldig fornøyd med sølv. Det sølvet smakte som gull i dag når jeg gjorde såpass mye av drajobben og viste igjen at ingen slår meg i en spurt.
Underveis i klassisk delen
Spurt mot 2 intalienere, gikk min vei denne gangen også!
Pallen på 15km skiathlon
Blomstersermoni
Nok en dag med mye sirkus etter målgang med blomster, intervjuer og gratulasjoner. Selvfølgelig var alt mye mer stas på torsdag, men veldig gøy å vise at det ikke bare var tilfeldig, men at jeg har tatt et steg på distanse og presterer på flere distanser. På kvelden ventet medaljesermoni og bankett. Nok en stor opplevelse. Jeg satt meg på flyet hjem til Norge med 2 medaljer i jakkelomma og mitt beste mesterskap i langrenn noen sinne. Tross bom på sprinten, rettet jeg det veldig bra opp igjen med gull og sølv på de neste distansene. Dette betyr mye for motivasjonen for videre satsning og selvtilitten på at jeg kan bli god i distanse også!

Seierspallen 15km skiathlon U23VM Almaty 2015
Gull og sølv i bagasjen på vei hjem, en drøm som går i oppfyllelse

Min gode roomie under oppholdet Marthe Bjørnsgård, som støttet meg i både mot- og medgangen!

Et fantastisk mesterskap! Både sportslig og soisialt. Det var en fantastisk gjeng som reiste sammen og jeg sitter igjen med mange god minner for resten av livet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar